Harvey Ball, Franklin Loufrani og ansiktet som tilhører alle
Den ene tegnet et smil for 45 dollar og beskyttet det aldri. Den andre ga det et navn og bygde et lisensimperium på det.
Ti minutter i Worcester
I desember 1963 hadde forsikringsselskapet State Mutual Life Assurance i Worcester, Massachusetts, et problem: etter en fusjon med et annet selskap gikk de ansatte rundt med senket hode. Ledelsen fant på en «vennskapskampanje» og bestilte grafikk fra en lokal reklametegner og veteran fra andre verdenskrig — Harvey Ball. Ball satte seg ned og tegnet en gul sirkel, to ovale øyne og et smil. Det tok ham rundt ti minutter. Han fikk 45 dollar.
Originalen var ikke perfekt — det ene øyet er litt større enn det andre, og smilet er ikke helt symmetrisk. Tegnet for hånd, ikke med passer. Selskapet trykket de første hundre buttonsene; før kampanjen var over, hadde det delt ut over hundre tusen.
Et ansikt uten eier
Verken Ball eller selskapet beskyttet tegningen. På begynnelsen av 1970-tallet la brødrene Bernard og Murray Spain, som eide kortbutikker i Philadelphia, slagordet «Have a Nice Day» til ansiktet og begynte å masseprodusere det. Innen 1971 var det solgt over 50 millioner smilebuttons.
Ball tjente ikke én cent mer på det. Sønnen hans fortalte at faren aldri angret — takkebrev fra hele verden betydde mer for ham enn royalties. Han grunnla World Smile Day, som feires den første fredagen i oktober. Han døde i 2001. På gravsteinen hans er det et smil.
Verdens enkleste tegning viste seg også å være den vanskeligste å holde for seg selv.
Gode nyheter i Paris
På den andre siden av havet hadde Franklin Loufrani, fransk journalist og lisensspesialist, fått nok av overskrifter om Vietnamkrigen og Nixon. Han foreslo for dagsavisen France-Soir aksjonen «Prenez le temps de sourire» — «Ta deg tid til å smile». Hver gode nyhet i avisen fikk et merke: et gult ansikt. Aksjonen startet 1. januar 1972. Det gule smilet skal ha vært den første fargen som noen gang dukket opp på avisens svart-hvite forside.
Loufrani gjorde det ingen i Amerika hadde gjort: Han registrerte ansiktet som varemerke og ga det et navn — Smiley. Han trykket ti millioner klistremerker og delte dem ut gratis. Snart kom de første lisensene, blant dem sjokoladedrops fra Mars med et smil på hver eneste en.
Fra klistremerke til merkevare
I 1996 overtok Franklins sønn, Nicolas Loufrani, selskapet og grunnla The Smiley Company i London. Han beskyttet merket i rundt hundre land og gjorde logoen til en livsstil. I dag samarbeider Smiley med hundrevis av lisenstakere — fra Nutella og McDonald’s til Moschino og Fendi — og selskapet gir en del av overskuddet til sitt eget veldedige fond. Smilet dukket til og med opp under åpningsseremonien for OL i London i 2012.
To historier
Hvem fant så opp Smiley? Det holder å legge de to ansiktene ved siden av hverandre.
Likheten er vanskelig å overse. Designhistorikere peker som regel på Harvey Ball som opphavsmannen til tegningen som spredte seg over hele verden. The Smiley Company understreker at det var Franklin Loufrani som først registrerte smilet og gjorde det til et merke. Begge deler er sant. Ball ga verden et ansikt. Loufrani ga det et navn — og en eier.
Det samme gule ansiktet leder for øvrig rett til emotikonene og emojiene vi skriver med hver dag. Få tegninger har hatt et så langt liv.
Smilets epoker
Smiley-lamper fra det nederlandske studioet Mr Maria venter på deg hos oss — gule og rosa, fra 11 til 40 cm.
Se lampene →Les også: Miffy: Dick Bruna · Lavalampene er tilbake · Følg: Smiley