Hvordan Kickomi ble til

Sonny Angel i Thailand

Jeg var i Bangkok. En venninne skrev til meg med en forespørsel:

«Du er i Japan, kjøp en Sonny Angel til meg.»

For det første var jeg ikke lenger i Japan — jeg var i Thailand. For det andre hadde jeg ingen anelse om hva en Sonny Angel var.

Jeg søkte på Google. Opp dukket bilder av bittesmå, nakne figurer med små hatter: et jordbær, en gulrot, en liten frukt på hodet. Pastellfargede, rare, søte på en måte som ikke passet med noe jeg kjente. «Ok» — tenkte jeg — «hvis noen vil ha det, så skal jeg prøve å finne det.»

Tre dager med leting. Utsolgt overalt.

Til slutt fant jeg en liten butikk i et av Bangkoks kjøpesentre, der det gjaldt en merkelig regel: du må bruke minst 50 zł på andre ting, først da får du kjøpe én Sonny Angel. En klassisk knapphetsmekanikk, som jeg da selvsagt ikke satte navn på — jeg visste bare at det var absurd, og at jeg måtte gjøre det, fordi jeg hadde lovet.

Jeg gikk inn i den butikken. Og jeg så en hel hylle med søte, rare skapninger jeg aldri i livet hadde sett. Sonny Angel-er, noen Smiski, noen andre merker jeg overhodet ikke kjente.

Jeg kjøpte en Sonny Angel til venninnen min. Jeg kjøpte også noen til meg selv. Jeg forsto ikke hvorfor — jeg bare ville.

Da visste jeg ennå ikke at dette het art toys. Jeg visste ikke at det var et globalt marked verdt titalls milliarder dollar i året. Jeg visste ikke at jeg om et år skulle drive en butikk i Polen.

Labubu og engelsklæreren min fra Malaysia

Fem måneder senere. Fra Thailand satt jeg igjen med pastellskapninger på hylla og minnet om den absurde butikken. Livet var tilbake til det normale — jeg jobbet, bodde i Wrocław, hadde engelsktimer to ganger i uka med en lærer fra Malaysia.

En dag, midt i en samtale, sier hun til meg:

«Vet du, de Labubu-ene er så stygge. Jeg skjønner ikke hvorfor folk går med dem.»

Jeg kjente ikke Labubu. Jeg søkte på Google. Ser: små skapninger med ni skarpe tenner, pels, store øyne. Stygge? Kanskje. Hypnotiske? Ja. «Når folk i Malaysia ikke skjønner det, men går med det likevel» — tenkte jeg — «så betyr det at det er etterspørsel. Jeg tar med noen til Polen. Kanskje det går.»

Jeg la ut de første eksemplarene på Vinted. De gikk på én dag.

Jeg fylte opp på Allegro. Der gikk de også.

Jeg så på det og tenkte: vent, hva er det som skjer her. For det var ikke slik at jeg solgte én figur og fikk rett. Det var slik at hvert eneste eksemplar jeg la ut, fant en kunde i løpet av noen timer.

Jeg begynte å kjøre bil til Nederland på morgendrop. Reise om kvelden, sove i bilen midt på natta og tidlig om morgenen på drop. Timeplanen var stram, for i mellomtiden fullførte jeg masteren min. Jeg begynte å ta inn flere IP-er — ikke bare Labubu, men Skullpanda, Hirono, Crybaby. Jeg sjekket hva som virket, hva som solgte, hva som ble liggende på hylla.

Det var klassisk selging. Arbitrasje: kjøp der det er billigere; selg der det er dyrere. Arbeid, men arbeid som plutselig ga fornuftige penger.

Jeg var fortsatt ikke en samler. Jeg så fortsatt ikke på disse tingene som kunst. De var et produkt for meg.

Fly til Asia igjen

Jeg pakker sekken for fire måneder. Planen var enkel: jeg reiser rundt i Asia, driver firmaet på avstand, søsteren min sender pakkene i Polen.

De første ukene gikk etter planen. Salget går fortsatt, Ksenia printer etiketter, kundene får bestillingene sine på 24–48 t. Jeg reiser fra kafé til kafé og svarer på meldinger fra telefonen.

Helt til salget på et tidspunkt stopper opp.

Det var vondt. Alle i Polen som ville ha Labubu, hadde dem allerede — hypen var over, den første bølgen fordampet, den andre kom aldri. En klassisk selgerboble: du går inn i et hot product, har noen gode uker, så metter markedet seg og du sitter igjen med et lager.

Jeg burde ha blitt stresset. Men da la jeg merke til noe rart: interessen for selve temaet var der fortsatt. Folk skrev til meg med spørsmål, scrollet gjennom sortimentet, la til favoritter. Det handlet ikke om Labubu spesifikt. Det handlet om å samle.

Og det var den første sprekken i min selgertankegang.

River City

En dag i Bangkok havnet jeg på River City — et kunstgalleri over flere etasjer i den gamle bydelen. Jeg dro dit for antikviteter, for da samlet jeg på gamle gjenstander, jeg liker å stikke fingrene ned i fortiden.

Antikviteter fant jeg. Men ved siden av antikvitetene, i det samme galleriet, i de samme etasjene, sto ting du aldri kommer til å se i polske gallerier.

Pokémon-kort i montre som utstillingsgjenstander. Illustrasjoner som så ut som et barns tegninger — bevisst, med hensikt, som del av en individuell utstilling. Art toys ved siden av klassiske skulpturer. Lokale kunstnere hvis første verk hang ved siden av mestrenes. Alt side om side, alt behandlet som likeverdig kunst.

Det fantes ikke noe hierarki «høyt / lavt». Det fantes ikke et galleri for «seriøs kunst» og en separat butikk for «pynt». Alt levde i étt og samme rom.

Jeg sto der og tenkte: faen, hvorfor finnes ikke dette i Polen?

Liten kunst for alle

Jeg gikk ut fra kunstakademiet. Hele livet tenkte jeg på høy kunst — galleri-, institusjons-, utilgjengelig kunst. Kunst du ser på museer, kjøper på auksjoner, leser om i kataloger.

Men i Bangkok, i River City, i de små butikkene på Sukhumvit, så jeg en helt annen modell. Kunst som koster 80, 150, 300 złoty. Kunst som folk kjøper hjem til seg selv, til hylla, til pulten. Ikke til et museum. Ikke til et galleri. Til sitt eget liv.

Det var ikke en estetisk oppdagelse — for estetisk hadde jeg likt disse figurene lenge — men en strukturell. Jeg så at det finnes en hel kategori kunst som det polske markedet nesten ikke kjenner som kunst. Det kjenner den som «leker for voksne», «rariteter fra TikTok», «moten for kinesiske figurer». Men ikke som en kunstnerisk kategori.

Og dette er kunstnere. Kasing Lung, som skapte Labubu — en uavhengig illustratør fra Hongkong, vokste opp på nordiske eventyr, kunsten hans har sin egen filosofi. Xiong Miao, skaperen av Skullpanda — narrative serier, visuelt kraftfulle, hver kolleksjon som en egen utstilling. Hirono — figuren av et barn som bearbeider følelsene sine, hver serie et nytt kapittel i historien.

Alt dette er kunst. Bare i en annen skala, i et annet medium, distribuert på en annen måte.

Og da, i Malaysia, bestemte jeg meg: drit i å være selger. Jeg vil bygge et merke. Jeg vil ta med denne lille kunsten for alle til Polen. Jeg vil snakke om det, skrive om det, forklare det — så folk vet at det de kjøper, har en opphavsperson, har en kontekst, har en betydning.

Det skulle ikke bli en butikk. Det skulle bli et medium.

Navnet: Kickomi

Jeg fant på det samme dag i Malaysia, sittende foran laptopen.

Kick — for før jeg solgte figurer, solgte jeg sko. Kicks er slang for sneakers, jeg solgte dem på nettet i noen år. Det var min første «bedrift». Jeg satte inn det ordet av nostalgi, for at noe skulle bli igjen i meg av den Kejt som startet.

Omi — en asiatisk mykning. Noe som gir klangen varme, søthet. Det passet til det jeg gjør nå.

Kickomi — mine to liv i étt ord. Det polske skomarkedet og de asiatiske art toys. Første og andre del av karrieren, forent fonetisk.

Samme kveld kjøpte jeg domenet.

Butikken starter

Butikken startet i desember 2025, mens jeg fortsatt var i Asia. Shopify-oppsett, de første produktene, packaging, vilkår, returregler — alt fra telefonen og laptopen på et leid rom. De første pakkene i Polen pakket Ksenia. De første bestillingene signerte jeg fra Bangkok. De første meldingene fra kunder tok jeg imot i polsk tid, med en forskjell på seks eller sju tidssoner.

Det var en helt annen følelse enn Vinted. Vinted var å selge. Kickomi var å bygge noe som har sin egen identitet. Hvert produkt jeg la ut, hadde sin egen beskrivelse. Hver kunstner fikk sin egen underside. Hver pakke hadde sitt eget kort med signatur.

I januar 2026 kom jeg tilbake til Polen. Jeg åpnet døra til leiligheten min, så eskene som Ksenia hadde tatt vare på for meg i fire måneder, og forsto at det ikke var noen vei tilbake herfra.

Hva nå

Det er juni 2026. Kickomi har vært i drift i et halvt år. Selger hver dag — Pop Mart, Labubu, Skullpanda, Hirono, Fugglers, Smiski, BE@RBRICK, Sonny Angel og et titalls andre merker. Jeg har ambassadører, et fast nyhetsbrev, en blogg med kunstnerprofiler, en TikTok der jeg snakker om art toys som kunst — fordi det er det de er.

Jeg gjentar det ofte, men jeg vil gjenta det her, i full versjon, én gang for alle:

Dette er hele historien. Fra én melding fra en venninne i 2024 til Kickomi i 2026. Uplanlagt. Ikke begravd i en visjon. Rett og slett — nok et steg, så det neste, så en beslutning i Malaysia.

Hvis denne historien resonnerer med deg — enten du har din egen samling av hva som helst, eller du lurer på om «det ikke er dumt» at et voksent menneske kjøper figurer, eller du leter etter et sted der disse tingene tas på alvor — bli en stund.