Kunst som terapi
Om perfeksjonismen som ikke lot meg begynne — og om hvordan det å tegne lærte meg å lage stygge ting.
Jeg sier om meg selv: jeg gikk ut fra kunstakademiet, jeg studerer psykologi. Det høres ut som noen som har det lett med kunst.
Sannheten er at kunsten størstedelen av livet var en kilde til spenning for meg, ikke lettelse. Det måtte være perfekt. Og hvis det ikke ble perfekt — ville jeg heller la være å gjøre det.
Dette er en tekst om hvordan det å tegne kurerte meg for noe det tidligere selv drev frem: perfeksjonisme.
Hjemmefra
Perfeksjonismen tok jeg med hjemmefra. Men hos meg viste den seg ikke slik man vanligvis tenker om den — at jeg finpusser alt i det uendelige. Hos meg var det omvendt: hvis noe kom til å bli stygt eller uperfekt, ville jeg heller la være å begynne.
Jeg ble irritert når jeg gjorde noe som først skulle føre til noe pent. Selve prosessen — det å gå gjennom det stadiet der det fortsatt er uferdig, stygt, usikkert — var uutålelig for meg. Spenning.
Trygghet fant jeg i minimalisme. Der er perfeksjonismen lettere — færre elementer, færre ting som kan gå galt. Jo enklere, jo tryggere. Da kalte jeg det ikke en flukt. Jeg trodde det bare var stilen min.
Kjedelig og enkelt
På videregående hadde jeg analoge fotografier utstilt på en konkurranse. Det var en utstilling. Og jeg hørte to jenter kommentere bildene mine:
«Så kjedelig. Så enkelt.»
Den ene setningen slo dypere røtter i meg enn jeg trodde da. Jeg bestemte meg for at jeg aldri mer skulle stille ut.
Og jeg holdt fast ved det i årevis. På kunstakademiet tok de arbeidene mine til utstillinger — og jeg dro ikke dit. Da jeg til slutt måtte vise frem masteroppgaven, gjorde jeg det i kunstakademiets hage. Utendørs. Bare ikke i en sal, bare ikke direkte.
I dag vet jeg at det ikke var et estetisk valg. Det var frykt kledd i en beslutning.
Svart og rødt
Prokrastinering, stress, «jeg har ingen idé», «alt er noe dritt». Jeg bar mye frustrasjon i meg, og den måtte ut et sted.
Jeg husker en maletime der jeg rett og slett kastet alt ut av meg. Jeg malte ekspressivt, de negative følelsene mine, alt i svart og rødt. Midt i det dukket det opp en skrikende skikkelse.
Jeg planla den ikke. Den bare befant seg der. Og det fascinerte professoren — for man kunne se i det arbeidet det som virkelig er i meg.
Da så jeg for første gang noe som senere kom tilbake mange ganger: hvordan jeg hadde det, var synlig i det jeg lagde. Det kunne ikke skjules bak teknikk. Tilstanden kom til overflaten av seg selv.
Ett museum i hvert land
Gjennom hele studietiden reiste jeg mye. På et tidspunkt bestemte jeg meg for at jeg i hvert land skulle gå inn på minst ett museum — for endelig å forstå hva denne kunsten handler om. For ærlig talt: jeg forsto det ikke. Og jeg ville finne min egen retning.
Jeg stoppet opp ved moderne kunst. Deretter gikk jeg bare dit — de utstillingene, de museene. Det viste seg at det som virkelig trakk meg, var konseptkunsten.
Masteroppgaven min bygde sterkt på det — på konseptkunst og minimalisme. Det var mye av meg i den, følelser, dybde. Og likevel føler jeg den dag i dag at den ikke var god nok. Ikke fordi det manglet innhold — men fordi jeg føler at jeg ikke ga 100 % i utførelsen.
Og her kommer perfeksjonismen inn igjen. Når det betyr for mye for deg, tillater du deg ikke å eksperimentere. For det må jo se ut som noe. Det må falle i smak. Og det dreper motet.
Og hvorfor egentlig ikke
Gjennom hele studietiden gjentok jeg for meg selv at jeg ikke skulle bli kunstner. Høyst en designer. Det hørtes tryggere ut.
Men design handler først og fremst om å jobbe for noen. Og på et tidspunkt tenkte jeg: hvordan skal jeg lage ting for noen, når selve det å lage ting for meg selv gjør så vondt?
På fjerdeåret — etter noen år med å «fikse» meg selv — kom jeg til spørsmålet jeg tidligere hadde unngått: og hvorfor vil jeg egentlig ikke være kunstner? Hva ligger bak det?
Jeg var på et sted der jeg hadde det servert på et fat. Det var bare opp til meg om jeg tok imot. Jeg bestemte meg for i det minste å prøve å tenke at jeg kanskje likevel kunne bli det.
Slik kom jeg over boka Den kreative akt. Da forsto jeg hvor mye kunst bygger på noe som ligner en form for åndelighet — på noe som ikke lar seg designe eller finpusse med makt.
Kruseduller
Jeg bestemte meg for å melde meg på et valgfag i et emne jeg aldri ville ha valgt: illustrasjon. Der må man jo tenke kreativt, skape, presse ut av seg det der noe jeg ikke forsto — og jeg visste at professoren hadde det. Jeg lurte stadig: hva har han som jeg ikke har? Hva ser og forstår han som ikke jeg gjør?
Selvsagt traff det meg midt i en nedtur. Halvparten av arbeidene mine så ut som én stor depresjon. Jeg levde av det jeg hadde inni meg — og det var nettopp det som var synlig.
Professoren gjentok stadig at jeg ikke skulle gå inn i hodet, men begynne å legge merke til det som omgir meg. Da tenkte jeg: what? Jeg har jo et behov for å være på innsiden.
Etter en stund nådde de ordene frem til meg. Jeg begynte å lete etter inspirasjon på utsiden. Og da ble illustrasjonen for meg en terapi mot perfeksjonisme. Jeg måtte tegne noe fra meg selv — og det var noe dritt. Noen kruseduller, ingen vet hva.
For første gang begynte jeg å stille meg selv et spørsmål jeg aldri før hadde stilt i skapingen: og hva er det egentlig som tenner meg? Tidligere var jeg stadig opptatt av hvordan andre ville oppfatte det. Å vise frem de krusedullene var en enorm utfordring for meg.
Og hele tiden den samme tanken: men jeg vil at det skal være vakkert allerede nå. Nå. For noe dritt. Så elendig.
Step by step
Til slutt hørte jeg noen enkle ord fra en utenfor. At det jo er en prosess. Step by step.
«De første tingene er aldri vakre. Det er ikke mulig. Kanskje det er stygt nå — men for hver nye tegning blir det bedre.»
Det har blitt værende med meg til i dag. Det høres banalt ut, ikke sant? Og likevel var det nettopp det jeg hele livet ikke hadde klart å tillate meg å forstå: at en stygg begynnelse ikke er et nederlag, men et stadium.
Jeg studerer psykologi og nå vet jeg hva jeg skal kalle det. Perfeksjonisme av denne typen — den unnvikende, ikke den finpussende — er en frykt for vurdering forkledd som høye standarder. Det handler ikke om kvalitet. Det handler om å ikke bli tatt på fersken med noe uferdig. Og siden alt begynner med å være uferdig, så … begynner ikke perfeksjonisten.
Kunsten var for meg en terapi mot perfeksjonisme, utålmodighet og utholdenhet.
Den lærte meg ikke å lage perfekte ting. Den lærte meg å lage stygge ting — og bli værende ved dem lenge nok til at de ble bra. Det er en helt annen ferdighet. Og mye viktigere.
Derfor ble Kickomi til
Jeg sier det med full overbevisning: hadde det ikke vært for det, ville jeg ikke ha begynt å jobbe med mitt eget merke.
For det ville aldri vært «det rette øyeblikket». Det ville stadig manglet noe, stadig vært for tidlig, for stygt, for uferdig. Perfeksjonisten venter på ideelle betingelser som ikke finnes og aldri kommer til å finnes.
Men det er jo tiden som former. Step by step. De første produktene, de første beskrivelsene, de første TikTok-ene, de første feilene. Ingenting av det var perfekt fra starten. Og nettopp derfor finnes det i det hele tatt.
Kickomi er for meg ikke bare en art toys-butikk. Det er et bevis på at jeg lærte meg å begynne før det var ferdig. At jeg slapp den lærdommen fra illustrasjonen gjennom meg selv og inn i businessen.
Og kanskje er det derfor jeg tar disse små figurene så alvorlig som kunst. For jeg vet hvor mye mot det koster å vise frem noe som har kommet ut av noens indre. Hver art toy er noens krusedull som noen hadde motet til å fullføre.
Hvem jeg er og hvor alt dette kommer fra.
Kunstakademiet, psykologi, en perfeksjonisme jeg fortsatt forsoner meg med. Hvis du vil bli bedre kjent med denne historien — eller se hvordan jeg ser på art toys som kunst — bli en stund.
— Kejt, grunnlegger av Kickomi
